Storryddingen i Ungdomshuset

 

Bakgrunn

Når jeg tenker tilbake 60-70 år, så husker jeg at nesten alle menn og konfirmerte gutter på 40 og 50 tallet i det forrige århundret brukte kaskettluer eller "kasjetthua" som vi sa på Ramberg. Jeg synes å huske at det var flest folk med kasjettlue fra Skjelfjord og Bø, mens folk med kalosjer (kaloga) var mer likelig fordelt i kommunen. Dette fenomenet syntes spesielt godt i garderoben på Ungdomshuset. Garderoben var den gang en smal "tarm med inngangsdør i en ende. Her kunne man henge fra seg tøyet uten at noen stjal det eller ta seg en dram i ro og mak. Men det hendte vel mer enn en gang at noen tok feil kasjetthua eller kalosja og neste mann derfor ikke fant sine ting. Vedkommende gikk vel da enten kalosjeløs og lueløs hjem og tenkte vel ikke noe nærmere på det.

Les resten av den artige fortellingen her...

---

Minne fra krigsåret 1944.
Fire år, nye klær og vi går på besøk.

Mamma hadde fått tak i noe mellomblått tøy. Det var så fint og skulle bli til en liten drakt til meg. Sydamen, Alvhild på Yttersanden kom for å sy. Jeg husker at jeg stod på en stol ved kjøkkenvinduet i det gamle Lyderhuset som lå ved veien ned til Lyderbruket. Klærne skulle prøves. Tårene rant i stride strømmer, ikke fordi jeg hadde det så vondt, men fordi det var så utrolig kjedelig å stå stille så lenge. Men drakten ble omsider ferdig og jeg var verdens fineste på fire år.

Søndag kom og vi skulle på besøk til onkel Kristian Gjertsen og tante Astri. På med hvite hjemmestrikkede strømper som klødde noe aldeles forferdelig, hvit bluse og den fine blå drakten. Hvor de fine skoene var kommet fra sånn midt under krigen, vet jeg ikke, men der stod jeg i all min prakt. "Gå ut og vent der til bror Frank er ferdig", sa mor. Jeg gikk ut for å prøve stasen og de nye skoene...

Da mamma kom ut med påkledd bror, var jeg ingen steder å se. Etter noe leting, roping og en smule uro, fant de meg! Bak fjøset var det en stor åpning der møkka fra dyra kom ut. En stor møkkdam rammet haugen inn. Der, midt i dammen, stod den lille stivpyntede prinsessen i de engang så hvite strømpene, i møkkavann til knes!

Hva som hendte etterpå, husker jeg ikke, men i min barndom var en smekk på baken i slike sammenhenger ikke noe ukjent begrep for en fireåring.

Hilsen Ada Lydersen Lislegaard fra Fredvang

---

Likningskontoret fant sauen

Denne historien er hentet fra Flakstad likningskontor i 1970. En av saksbehandlerne satt opptatt med en næringsoppgave for jordbruk, og en av kontrollene gikk ut på å sjekke at antall sauer på fjøsen stemte med fødte lam, mistet på beite osv. ”Nei, skulle du sett”, mumlet vedkommende saksbehandler for seg selv, og grep telefonen og ba om et nummer.

Deretter overhørte vi følgende samtale:

- God dag, det er fra likningskontoret. Vi har en gledelig nyhet til deg i dag.

- Ja, hva skulle nå det være? Kom det forsiktig fra bonden.

- Vi har funnet den sauen du har mista.

- Det var nu bra, men hvor fant dere den?

- Vi fant den hos Bothner i Harstad.

- Ja, ja, det e nu lov å prøv seg, avslutta bonden mens han sukket.

For uinvidde kan vi fortelle at Brødrene Bothner i Harstad på den tiden var en av Nord-Norges største kjøttbedrifter. Akkurat den høsten hadde Ebbesen på Napp begynt å ta i mot lokalt slakt for levering til Harstad, og kontrollavregningen kom selvsagt til likningskontoret fra Bothner. Mange trodde vel den første tiden at dette var noe likningsmyndighetene ikke kom til å få greie på, men der tok de altså feil.              NIK

---

Lurt å høre etter
Denne historien har vi sakset fra en skoleavis fra 1998 laget av elever ved Ramberg skole. Det er daværende lærer Ludvik Aasli som står for bekjennelsen:

For noen år siden, da jeg enda var på Fredvangskola, gikk noen tre dager på skola, mens andre gikk fem. Det var heller ikke lov å forlate skolens område i friminuttene. En dag skulle jeg på butikken i matfriminuttet. Jeg kjørte nedover, og på veien tok jeg igjen en elev som var på vei til butikken. Jeg stoppet og spurte ham hvor i all verden han hadde tenkt seg. Han begynte å svare, men jeg avbrøt ham: "Ikke snakk om! Gå tilbake til skola!" Så kjørte jeg bare videre, uten å tenke mer over det.

På tilbaketur så jeg eleven i bakken opp til skola, stanset og spurte om han ikke var kommet lengre. Eleven begynte å forklare igjen og jeg svarte: "OK, få høre hva du har å si." Da fortalte han meg at han hadde fri den dagen. I ettertid har jeg fått meg mang en god latter av denne historien, men jeg lærte en viktig ting: Hør på hva andre har å si, det kan være lurt.