Så blei kjøretøyet bil...
Av Ada Lislegaard

Omkring 1951 bestemte pappa seg for å kjøpe bil! Fra før hadde Kristian Gjertsen og Sverre Lydersen kjøpt en lastebil så dette ville bli bil nr 2 på Fredvang. Sverre hadde ikke kjørekort og det gikk mer enn en munter historie om hvordan han både sneide hjørnet av fjøset samt besøkte grøfter hist og her. Nå vel, pappa ville ha en liten lastebil som nødvendig redskap både på jorda i forbindelse med høyonn og ved fiskebruket (og til å leke med!) Det blei en Ford, 32-modell. Bilen var grønn og blei kjøpt fra Helgeland.

Jeg blei vettskremt da bilen stod på tunet, fraktet til Lofoten med båt. Pappa startet bilen og det lød skuddsalver, den ene etter den andre. Tenninga var i uorden og ingen visste hvordan det skulle ordnes. Så var det dette med førerkort. Pappa dro til Stamsund og Erling Johansen der. Etter en kjøretime, var det oppkjøring. Senere på dagen ringte han fra Kalmar i Bjørnmyra. – Om vi kunne hente han - -?  ”Korsen gikk dæ”, spurte jeg da jeg hørte stemmen hans.  Det korte og mutte svaret ”dæ ska vi snakk om nårr e kjæm heim” tydet ikke godt. Pappa hadde strøket til førerprøven! Umulig flaut for han, men etter to uker var det ny prøve og da gikk det fint.

Vi hadde stor nytte og glede av den bilen. Jeg husker at jeg som 12-åring var dødelig forelsket i en to år eldre gutt. Han kom til oss på besøk – ikke for å se meg, men Forden til pappa! Sterkt, han var hos oss i allefall.

Etter hvert blei det flere biler og den neste var en personbil – Austin – kjøpt fra Sandefjord. Bilen blei plassert i Finnbyen fordi vi skulle bruke den i mer siviliserte strøk av Lofoten. Egil Valle fikk også bil som stod der. Da Austinen skulle selges igjen, blei den kjørt til Svolvær. På Rørvikskaret før Svolvær blei det stans og alt innhold i bilen måtte tas ut og ristes. Austinen var lekk som en sil og full av støv.

Så kom årene med folkevogner, mange av dem. Pappa elsket bil og da han mange mange år senere først kjørte til Arendal og senere helt til København, var det en stolt Aksel Lydersa som kom heimover til krysset før veien mot Skutvik og sa: ”E kuinn ha snudd å kjørt nerover mæ dæ samme”.

Aksel fikk ikke leve lenge nok til å kjøre over de to flotte bruene til Fredvang, Han ville nok i så tilfelle ha vært en av de første til å kjøre til Narvik hvor han og mamma ferierte hos slekt nesten hvert år i min barndom.