De som eide hest, måtte ta pliktarbeid med å transportere materialer og sement til de forskjellige byggeplassene. Bildet er fra Nessan i Skjelfjord, og mannen til venstre er Nils Flakstad.

Flyveblader i januar 1945
Av Brigt Friis

Flyveblader er en kjent metode når myndigheter, krigsherrer eller frigjøringsstyrker raskt og effektivt vil spre et budskap. Jeg har opplevd noe som lignet svært mye på flyveblader og det skremte vettet av noen av de tyske okkupantene som noen måneder tidligere hadde ankommet Flakstadøya. Til Skjelfjord kom det ene fartøyet etter det andre med kanoner, sement og bygningsmaterialer. De som eide hest, måtte ta pliktarbeid med å transportere materialer og sement til de forskjellige byggeplassene. Festung Norwegen var i startfasen hos oss.

De tyske mannskapene startet umiddelbart med å bygge ut festningsverker blant annet i Storura nær Skjelfjord og ved Resshaugen nordaførr Ramberg.  Bygningsfolkene var russiske krigsfanger, kanskje også noen jugoslaver. Fangene ble innlosjert blant annet i fjøset til Knut Rørtveit og i en provisorisk teltleir ved Resshaugen. Storfolket rekvirerte ikke bare fjøset, men de dro rundt fra hus til hus og forlangte at folk måtte avstå ett eller flere rom. I mitt hjem ble bestestua rekvirert og det bodde nok 6 offiserer der. De hadde en tsjekkoslovakisk oppasser som jeg i ettertid husker lignet mye på Hovmesteren, mr. James, hos miss Sophie i NRKs ”viktigste” årlige juleprogram. Som alle folk, også tyske okkupanter, måtte ha et avtrede. Vi hadde en 3-seter montert fast i sørveggen på fjøset. Det ene hullet ble dedikert okkupantene. Inni huset var det en vel hundre kilos stein som ”ballast” og utvendig gikk der et stag av ståltau i 45 grader til fjøsveggen. Staget var strammet godt med en staur som var trædd mellom tauene og vridd rundt. Denne teknikken ble den gang kalt ”Spansk Tvinge” og jeg tror at det navnet brukes den dag i dag. Det var jo ikke vanlig mykt, godt toalettpapir å få tak i så det gikk i ukeblader og Lofotposten.

I januar 1945 hadde vi fått mye sne på Ramberg og det var stadig sterk vind i storm styrke og mer. Sørvest stormene som kom inn over Ramberg, hadde en tilbøyelighet til å slå inn i Nubben og Nubblia og komme nedover Ramberg i en nærmere 90 graders vinkel med den opprinnelige sørvesten. Tyskerne var avhengig av å frakte kanoner og annet tungt materiell til festningsanleggene ved Resshaugen. Derfor ble et betydelig antall russefanger satt til snemåking. Et 10- talls bevæpnede vakter passet på. En skikkelig stormdag ut i januar 1945 drev russerne og måket sne av veien opp bakken fra Bernard Benonissen til Marie Larsen lenger opp. Da kom århundrets stormkast ned fra Nubben og Nubblia og reiv med seg den flotte utedassen vår. En av våre ”leieboere”, Kapitän Meer, var akkurat på tur for å besøke herligheten, da den forsvant foran nesen på ham. Han kom skrekkslagen løpende direkte inn på vårt kjøkken, selv om det var forbudt område, og skrek til oss at ”Das Dass hast geflogen”. Oversettelse er neppe nødvendig. Samtidig hadde han nesten latterkrampe. Han hadde tydeligvis humoristisk sans noe de ikke hadde de som voktet russerfangene.

Det ble adskillig mer oppstyr på veien der snemåkerne holdt på med sitt. Der kom det sider av Norsk Ukeblad, Illustrert og Lofotposten fra luften og blåste av gårde i en faderlig fart. De tyske vaktene løp etter papirflakene for å se hva slags propaganda som kom farende gjennom luften. Det ble en oppjaget og hysterisk jakt på flyveblader. I arbeidet med å identifisere hva slags luftangrep dette var, minnes jeg at noen av dem ble rasende og trodde at det var vi i det nærmeste huset som hadde bombardert dem med ”Der verdamte Scheisen” over dem. Kapitän Meer kom oss til unnsetning. Vi kunne sikkert ha lært noen folkelige gloser fra seansen, men tyskundervisning var ikke noe populært fag på den tiden så det ble med det. Men noe husker jeg ennu fra den episoden. Vi syns de at de virkelig fortjente de bombene. (Hvilke uttrykk ville Torbjørn Berntsen ha brukt, han er ekspert på skittsekker?). Verre var det jo for Marie Larsen, som fikk den hvitmalte sørveggen bombardert med temmelig mange ufyselige bomber.

Det hele roet seg efter hvert ned. Vi fikk rekonstruert og gjenreist huset vårt med ytterlig en tung stein inne, og da som en intim 2- seter.