Hilsen fra en utflytter

(Dette skrivet stod i Menighetsblad for Flakstad og Moskenes i mai 1962)

Den som i relativt ung alder flytter fra sin fødebygd, får det med årene mer og mer slik at hjemtraktene blir stående i et slags forklarelsens lys, - sikkert ikke helt fortjent i alle tilfelle. Men tidens patina fører med seg at de gode og gilde minner trer i forgrunnen, mens det triste og leie forvises til glemsel.

Underskrevne danner ikke noe unntak i så måte. Derfor har jeg et særdeles godt øye til Menighetsbladet som bringer bud om det som hender på denne spesielle front i Flakstad. I dette bladet finnes alltid noe av interesse, og for øvrig synes jeg at redaktøren (sokneprest H. Skjerve) er dyktig til å finne fram noe aktuelt.  

Til leserne vil jeg bringe en hilsen med å fortelle det som huskes fra første gang jeg var i kirken, - det var konfirmasjonssøndag i året 1922. Min verden til da hadde bare vært Fredvang, og det lengste vegstykket der strakte seg til Hovdan, dit jeg av og til gikk med mat og kaffe til far når han holdt på med noe i naustet.

Dagen var solblank da vi satte over vika i en spissbåt. På framåran satt bror Georg, en langbent framslenging på 16 år. Far hamlet, og i akterskotten satt jeg ved siden av mor, som hadde sitt sorte søndagstørkle på, løst knyttet under haken. Jeg hadde på meg en ny bluse som mor hadde sydd, og på hodet en kvit tøyhatt. Det var artig og spennende å sitte i båten bortover den fine sjøen. Synes ennu jeg ser for meg den brede ryggen til far der han satt ved årene.

Ruth (Gjertsen) Lydersen og hennes 4 år yngre bror Karl som har skrevet denne artikkelen.

På Ramberg traff vi fetter Gustav fra Krystad og ble i følge med han hele tiden.

Jeg var så forundret over alt det nye. På Ramberg var så overlag mange hus, ja, her måtte da være den rene byen!

Det ble etter hvert grådig tungt å gå kirkevegen i varmen. Gustav mente at annet var ikke å vente sånn første gangen. Og jeg jabbet trøstig av gårde etter far.

Det var ikke så lite hestetrafikk. Rambergskarene hadde gigger med to seter. Dette var nå rene stasen, og jeg kastet mange lengselsfulle blikk på disse kjøretøyer og ønsket så inderlig å få sitte på. Men vi måtte bare gå.

Endelig fikk vi øye på kirken et stykke unna. Men den var lenger borte enn jeg hadde trodd.

Da vi kom fram, syntes den meg så veldig stor, - kvitmalt med våpenhus under det svarte tårn. (Dette var jo mange år før restaureringen.)

Vi gikk inn, og det virket så overveldende at det kunne finnes så mange fremmede folk til. På benkene satt de tett i tett, alvorlige og søndagsfine med sine salmebøker. Damene stas om halsen og lange klokkekjeder etter tidens skikk. Det demrer også for meg sorte hatter med blomsterpynt og lange nåler stukket igjennom. Vinduskarmene tjente som garderobe for herrehatter. Der lå de i stabler oppå hverandre.

Jeg så og så, men ingen kjente, - - dog, jo, der kom en oppover midtgangen bærende på en langbenk. Han hadde sort, spisst skjegg, skarp i blikket bak brilleglassene og tok raske øyemerker i gulvet, plasserte benkknektene presis på plass, først den ene, så den andre. Den mannen hadde jeg sett før, sammen med emissærene under oppbyggelsen på skolen, - litt av en predikant. Det var blikkenslager Sjur Eriksen. (Om lag 20 år senere spaserte jeg og min kone fra Sund til Ness og intervjuet den samme Eriksen i anledning hans 80 års dag.)

Fra orgellemmen tonte det snart vemodig vakkert utover kirkeskipet. Ikke annet jeg vet, var det Peder Kirkesæther som spilte allerede den gang. Og ved siden av organisten sto den hederskronte gamle lærer, Afle Kvam, og sang med stort alvor. Han var nok skjelven i røsten, men meget musikalsk, og en veteran på korsangens område i Flakstad.

Den bestyrende sokneprest den gang het Strømme. Han tjenestgjorde bare noen måneder i bygda.

Da han kom for alteret i fullt ornat, fikk jeg nå øynene aldeles på stilker. Dette var en høytidelighet og en merkverdighet så stor. Jeg grunnet meget på hva han foretok seg når han sto med ryggen til, og hva slags sko han hadde, men avstanden var for stor, og det var for mange hoder imellom. (Hjemme drøftet jeg disse spørsmål med søster Anna. Så messet vi litt etter hukommelsen mens vi satt i våre husker på låven.)

Overhøringen på gulvet står svært tåket i minnet. Men jeg husker Strømme der han sto på prekestolen, med hendene fattet om den plysjbelagte kanten med frynser på. Han snakket en fremmedartet dialekt.

Og her vil jeg slutte min vesle beretning. Det ble nok både første og siste gang jeg fikk være med far til kirken. To år senere var han ikke mer. Velsignet være hans minne!

Jeg er takknemlig for mine foreldre, som tok meg med denne søndagen, slik at det kunne bli til et hyggelig minne som nå nærmer seg 40 år.

Kløfta i mars 1962.

Karl Gjertsen