Bildet her viser huset til Edvard Pedersen i Pollen som de skibbrudne først kom fram til etter forliset.

Heros forlis ved Nusfjord

Av: Ole Johansen

Den 5. desember 1944 forliste fraktefartøyet ”Heros” i et forrykende uvær med storm fra sørvest og tett snødrev like ved innseilinga til Nusfjord. Mannskapet på fire reddet seg på en mirakuløs måte. ”Heros”, eller ”Errki” som den opprinnelig hette, var bygd i Finland i 1929, var 97 fot lang og hadde en dampmaskin på 90 HK som ga den en seilingsfart på ca 4 mil. Med finsk mannskap hadde båten kollidert med DS ”Roberta” nord for Trondheim den 24. februar 1944, og ble da beslaglagt av tyskerne og døpt til ”Heros”.

Tyskerne brukte ”Heros” til transport langs norskekysten, fremdeles med det finske mannskapet, og båten ble bl.a. benyttet under evakueringen av Finnmark. Den siste lasten som skulle flyttes var stykkgods fra Finnmark til Mo i Rana, og besto for det meste av klær, maskiner, kompressorer, anleggsutstyr, madrasser og feltsenger. Mangelfullt og dårlig vedlikehold av båten meldte seg nu, og det ble oppdaget feil med både maskin og pumper. Båten var også lekk, men hvor den lekket var vanskelig å finne fordi lasten var dårlig stuet og sikret. 28. november lå båten i Sør-Folla, klar for seiling til Mo. Båten var ikke fullastet da det ble gitt ordre om å fortsette seilasen sørover. Men da var mannskapet borte, finlenderne hadde rett og slett dratt sin vei i kaoset som fulgte i forbindelse med evakueringen av Finnmark.

I all hast skaffet tyskerne nytt mannskap fra andre båter i deres transportflåte. Skipper, styrmann og maskinist var nederlendere, mens matrosen var Asbjørn Wilhelmsen fra Norge. Den 28. november klokken 13.00, la båten ut fra Bodø.

Etter forliset ved Nusfjord ble det holdt sjøforklaring, og her er hva som skjedde videre på denne turen, hentet direkte fra forklaringen til maskinist Tonny Klaus:

”Reisen gikk til å begynne med ganske greit. Samme kveld kl. 19 måtte vi ankre opp på grunn av mørket. Vi hadde dårlig strømproduksjon på grunn av utslitt generator. Jeg hadde også registrert varmgang i et av lagrene på akslingen, dette på tross av ekstra smøring. Vi ble da liggende for anker hele dagen, 29/11, for å sjekke motor og alle lager på pumpene. Det ble oppdaget lekkasje om bunnventilene. Om morgenen den 30/11 kl. 070 var vi seilingsklar, og kom til kai i Ørnes samme dag kl. 18 og overnattet der. Neste dag ville kapteinen forsøke å nå ytre Kvarøy, men på grunn av økende vind, og redusert trykk på dampkjelen, oppnådde “Heros” bare ca. 2 mils fart. Vi måtte anløpe Rødøyfjord som beskyttelseshavn da klokken allerede var passert 21 og det var ganske mørkt. Vi seilte så nært bergene som mulig for å få livd for vinden som stadig økte. Vi trengte større trykk på dampkjelen for å få bedre kraft av maskinen, og dermed bedre manøvreringsmuligheter. Etter å ha kjørt maskinen med full kraft i ca. 10 minutter, knakk motorakslingen. Nu var vi uten motorkraft, ingen kontroll med båten, ingen strøm og ingen kontakt med omverdenen. Vi hadde ingen hjelpemidler til å reparere akslingen. Det var tett snødrev, og sikten var dårlig. Vi forsøkte å “blusse“, satte fyr på madrasser m.m.  Men vi ble ikke oppdaget.

Den økende vinden fra sørøst, drev oss ut i nordvestlig retning, lenger og lenger til havs. Vi ble også etter hvert matlaus. Vi kokte poteter i sjøvann.  Vi merket også at vi kom lenger til havs. Bølgene ble større.

Den 2.desember snudde vinden og økte til storm fra sydvest. Nu bar det inn Vestfjorden. På lørdag merket jeg at båten tok inn vann. Jeg ga beskjed til kapteinen, og sammen søkte vi i lasterommet om mulig å finne lekkasje. Der viste det seg at en kompressor hadde slitt surringen og slått hull i skroget.  Klokken 10 på søndag ble jeg klar over at lekkasjen ikke kunne stoppes. Jeg meldte fra til kapteinen at vannet var steget ytterligere i løpet av ettermiddagen, og at ilden på dampkjelen var slukket. Kapteinen gikk rundt på båten for å få et siste overblikk over hva vi kunne gjøre. Vi hadde på følelsen av at det ikke kunne være lenge før vi strandet. Han ga da beskjed om å lempe over bord det vi klarte av dekkslasten, finne frem livbelter og gjøre flåten klar for sjøsetting.

Vi samlet det mest nødvendige, skipspapirer, og loggbøker og litt personlige eiendeler som vi surret fast på flåten. Nu gjensto bare det viktigste – kare seg i land med livet i behold. Vi var nu så nært land at vi hørte brenningene slå mot land og så skumsprøyten stå høyt til værs. Vi var nu bare ca.200 meter fra land. Kapteinen ga beskjed om å ta på livbelter og sette flåten på vannet. Det skjedde et mirakel, og vi hadde den porsjon flaks som vi trengte for å komme oss på flåten, alle fire, og komme oss fri fra skuta. Vi både hørte og så at “Heros” ble slengt mot berget med voldsom kraft, at det ble slått hull i skroget, og at den sank. Bare en liten del av forskipet, var synlig.

 Nu hadde vi nok med å holde oss fast på flåten. Etter ca. 2 timers padling i sjøsprøyt og snødrev, kom vi oss til land, like ved Strømøya. Det vi hadde med på flåten, hadde vi mistet. Vi var kald, våt, sulten, sliten, og ante ikke hvor vi var. Vi ble da enige om å forsøke å komme oss opp i høyden, og om vi derfra kunne se lys noen steder. Etter mye slit, kom vi oss endelig opp på høyden,(heia) ovenfor Strømøya.  Vi fikk da se lys i Nusfjord!  Dette ga oss inspirasjon og nye krefter til å fortsette slitet. Vi følte oss ganske sikre på at nu skulle vi klare resten av ferden. Det var vanskelig å gå i fremmed terreng, og mørkt i tillegg. Etter mye klatring opp og ned begynte det å lysne av dag, og vi fant huset i Pollen der Edvart Pedersen bodde og fikk kontakt. Han skysset oss utover til bebyggelsen i Nusfjord i robåt. Vi fikk kontakt med væreieren. Han tok i mot oss på beste vis. Vi fikk varmt bad, tørre klær og mat. Og ikke minst hvile og søvn.”

Neste dag ringte væreieren til det tyske hovedkvarter i Narvik, informerte om forliset og spurte hvor mannskapet skulle gjøre av seg. De fikk beskjed om snarest å komme seg til Bodø og melde seg for sin arbeidsgiver for å gi sjøforklaring og bli avhørt.

De første dagene av januar var det rolig vær og muligheter for å berge en del av lasten på forskipet ved lavvann. Det ble berget en del medisiner og legehjelpemidler som ble brakt til sykestua på Reine. Det var også en god del klær (reserve undertøy) som fløt opp fra havaristen. Dette kom godt med. Buene i Nusfjord var bebodd av flyktninger fra Finnmark.

Om bord i “Heros” fantes også en del kasser med maskinelt utstyr. Arbeiderne i Nusfjord fikk da Ole Halstensen med m/k “Symra”, som var utrustet med løftebom og motordrevet spill, til å løfte en kompressor og noen maskindeler fra vraket og om bord i “Symra”. Mens dette foregikk, kom tilfeldigvis en tysk vaktbåt forbi og ble nysgjerrig på hva som foregikk. Tyskerne på båten fattet mistanke om at dette var noe illegalt, og resultatet ble at skipperen og mannskapet på “Symra” ble arrestert og satt i forvaring på Gravdal til avhør. Da væreieren i Nusfjord fikk høre at hans arbeidere var arrestert, ringte han øyeblikkelig til kommandanten i Narvik og spurte om han ikke mente noe med at han hadde bedt om hjelp til å berge det som berges kunne. Missforståelsen ble oppklart og arbeiderne slapp fri og ble sendt heim.       

 “Heros”, og historien om den, var for meg en hemmelighet i nesten 66 år, men har nu gitt meg svar på mange spørsmål. Det gjenstår å få kontakt med matros Asbjørn Wilhelmsen eller noen av hans eventuelle etterkommere.