Kirkeferden

Av Brigt Friis, Oslo

Denne historien overhørte jeg  en gang tidlig på 1950 tallet. Egentlig ble jeg ufrivillig tilhører til begivenheten som nu følger. Jeg var vel 15-16 år og 3 personer møttes tilfeldig: Den ene var jeg, den andre var en mann som jeg bare kaller Georg og en annen som jeg kaller Jens, begge fra Ramberg, men Jens bodde ikke lenger på Ramberg. De to mennene var betydelig eldre enn jeg og den gang ville jeg vel ha benevnt dem som huinngammel. Jens  var sterkt religiøs og livnærte seg som forkynner/predikant mens Georg var en vanlig fisker og altmuligmann og en stor skøyer full av alle slags påfunn og historier.

Georg  begynte å fortelle og mimre om gamle dager, og sett med almanakken i dag som målestokk, var det virkelig gamle ting de to herrer begynte å snakke om. De mimret om tiden lenge før første verdenskrig og i dag vil jeg tro det hadde hendt for over 100 år siden. Og samtalen/fortellingen forløp noenlunde slik:

– Kan du huske de folkene bort i Straumen som hver kirkesøndag kom roende til Ramberg for å dra videre til kjerk. De dro båten godt opp i fjæra og fortøyde den nedenfor naustet til Kristian Lennertzen. Det var like i nærheten til Christen Pedersen Kirkesæters butikk. Så spaserte hele familien andektig til kirken på Flakstad. Da tok vi og spikret en gammel tresko fast til kjølen. Skoen hadde åpningen fremover. Så spiste vi opp rormaten som lå i ei kiste i attskotten. De folkene hadde alltid sånn god mat med kjøttrull, sirup og gomme på skivene. Dette var proviant for hjemturen.

Jens som nu hadde god forbindelse med høyere og gode makter steilet:

– Neimen, gjorde vi virkelig det? Det nekter jeg å tro! Måtte Gud forbarme seg over oss, usle syndere! Du må forveksle meg med en annen. Jeg har da hele mitt liv viet mine gjerninger til det gode og sanne liv.

– Du var nok en liten luring du som alle vi andre, ikke forsøk å snakke deg ut av det.

Slik ble de til å diskutere og kanskje krangle en stund. Men historien var ikke slutt med det. Georg, som hadde hukommelsen i orden i motsetning til den fromme Jens, fortsatte å fortelle.

– Vi la oss så på nausttaket og ventet til kirkefolket returnerte. Rormaten var oppspist, men folkene tok det med fatning, ingen bannskap hørtes. Og det skulle bare mangle, kun en halvtime efter høymesse og altergang. Båten ble satt ut og folket kom seg om bord, og plasserte seg så på toftene. Vel ute på Rambergsvika, eller bare Vika som vi sa, hadde 2 sterke karer satt seg i årene og startet roingen hjemover. Det var vel 1 til 1,5 timers roing alt efter som det var med- ellet motstrøm. Noen kalte det for ainnsjya, men jeg turte aldri å spørre fagfolkene om det var motstrøm eller medstrøm. Vel i gang med roingen begynte båten å gå i ring. Karene rodde med bare årene på ei side, men det var nærmest umulig å få kursen rett mot sørspissen av Torvøya og Kubbholmstrømmen. Disse kirkefolkene var meget fromme og gudfryktig så det kom ingen invektiver og høylytte utbrudd fra båten.

Det filurene, Georg og Jens, aldri fikk noe svar på, var om kirkefolkene lærte seg noen nyord på turen hjem. De skulle tross alt beskrive båtens iboende ”jævelskap” til de folkene som med letthet rodde forbi og viftet med en taustump for liksom å tilby slep.