Med en veistump på bare et par kilometer, var det ikke de store behovene for bil. Hesten gjorde nytte som befordringsmiddel både for varer, jordbruksoppgaver og også til koselige småturer for oss ungene. Det var alltid fint å sitte både på høyvogna og også ri litt, men hesten var først og fremst et arbeidsredskap. Min far og hans bror delte eierskapet av hestene vi eide. Jeg husker best Blakken, en snill fjording som dessverre ble nokså nervøs den siste tiden. Den fikk også en sørgelig endelikt.

Det var slik at i et inngjerdet område på tomta vår stod et kar med kalk som skulle bløtes for så å kalke vegger med. Blakken kom seg over det gjerdet og drakk av vannet, blei nærmest oppbrent innvendig og døde. Det var sorg for små og store. Man bandt stein til kadavret og fikk den langt ut på fjorden for å senke den der. Hva man ikke visste var at den etter hvert gikk full av gass og flaut opp.

Historien blei ”utvidet” på nordlandsk vis og i høstens revy ble denne historien om til omtrent følgende: En fiskerbåt var på vei fra Sund forbi Straumøya mot Fredvang. Karene om bord hadde fått tak i sterk drikk og satt og spilte djevelens spill, poker. Plutselig hørte de noe langs båtsiden. Litt forskrekket kom de seg opp på dekk og ser da den hvite manen av hesten over båtripa og hestehoven som banka mot båten. Det var ”styggen” selv som ville om bord til det selskapet som holdt til i lugaren. Stor forskrekkelse og redsel – de hadde med styggen å gjøre.