Sist helg, den 14. – 16. juli var 170 etterkommere av Wilhelm Haagensen og Emma Catrine Lund samlet til treff i Flakstad.

Festmiddag i UL Lysbøens lokaler på Ramberg.

Fredag var svært mange samlet i på Fiskarhuset i Sund hvor bygdelaget sto for bevertningen. Lørdag var alle samlet på ”Lysbøen” ungdomshus på Ramberg. Her ble det hold et kort foredrag om slekten. Det ble servert middag og kaffe/kaker etterpå. Det hele vart til de sene nattetimer med dans og festlig samvær. Søndag ble gravstedet til Emma og Wilhelm besøkt, hvor det ble lagt ned krans med hilsen fra hele etterslekten. Deretter ble det vandring til Fagernes og tuftene etter hjemmet til Emma og Wilhelm, som dessverre brant ned til grunnen engang tidlig på 1960 tallet.

Wilhelm ble født på Dalsgaard i Tysnes 24. mai 1852, og i mange år reiste han som sjømann. Han kom til Lofoten som jekteskipper på jekta "Caravelle", og flyttet til Sund i 1887, og het da Villum Haagensen Dalsgaard. Wilhelm og Emma giftet seg samme året, og bosatte seg på Fagernes ved Sund. Wilhelm drev med fiske og fiskekjøp.

Emma Catrine er født den 10. april 1867 på Strømsnes i Flakstad. Hun arbeidet på kafe hos væreieren i Sund da hun i 1887 møtte jekteskipper Wilhelm Haagensen. Etter hva igjen levende slekt har fortalt, var Emma meget flink til å sy, og hun sydde klær på bestilling til andre. Hvordan i all verden hun fikk tid til det kan vi bare spekulere i. Emma og Wilhelm fikk jo i alt 15 barn. Selv om ikke alle levde opp, må vi anta at hun hadde evig nok å gjøre med så mange barn.

En jekteskipper forelsker seg
Emma Catrine Lund bodde på Ness, i det som senere ble kalt ”Herlofgården."
Hun hadde en stor søskenflokk, så hun måtte som mange andre lære å stå på egne bein. Hun fikk seg jobb på Kaffestua i Sund, som tjenestejente. Der vantrivdes hun den første tiden, kjøpmann Borgen var en streng sjef. Og aldri var det noe liv i Sund heller, tenk om det kunne skje noe spennende.

En dag gikk Emma opp på ”Fugleberget”. Hun gikk ofte dit, og særlig når hun kjedet seg som verst. Der ute så hun jektene som seilte. Men sannelig, der svingte ei jekt opp til Sund. Emma ble ellevill av glede, og ville løpe ned på kaia. Men -, det var sant, hun måtte jo tilbake på kaffestua hvis det kom folk.

Emma sto og vasket kopper da en ukjent mann kom slentrende inn av døra. Så stilig han var, riktig voksen og myndig så han ut. Hjertet hennes gjorde et hopp, og hun følte at hun rødmet da han nærmet seg. Den ukjente bestilte kaffe. Emma la merke til at han fulgte henne med øynene, da hun serverte ham. Han fanget blikket hennes, og nå kjente hun at hun rødmet helt opp i hårrota.

Da han var ferdig med å spise, reiste han seg og kom mot henne. Emma grep etter en klut og lot som hun tørket støv. Den fremmede fortalte at han het Villum Håkonsen Dalsgaard. Han var skipper på jekta ”Caravella”, som nettopp var kommet. Emma synes han snakket en merkelig dialekt. Han fortalte at han egentlig var fra Hardanger. ”Får jeg møte deg i kveld?” spurte han.
”Ja..aa, gjerne,” svarte Emma, som nesten var lammet av forbauselse. Hun ble stående å se etter ham, da han forsvant ut døra. Kunne det virkelig være sant at det var hun som opplevde noe sånt?

Kvelden kom og Emma strevde alt hun kunne for å bli så pen som mulig. Hun måtte være forelsket... Så pen han var… Hun undret seg på om han var interessert i henne siden han hadde bedt om å få møte henne.

De møttes utenfor kaffestua. De visste egentlig ikke hva de skulle si til hverandre.
”Du lurer vel på hvorfor jeg ba deg komme hit?” sa Villum til slutt.
”Jaa..a,” dro Emma på det.

De spaserte ned mot kaia, og da de kom til jekta, ba han henne vente litt, han skulle hente noe. Like etter var han tilbake med en pakke til henne. Det var det nydeligste silkeskjerfet Emma noen gang hadde sett. Ingen av venninnene hennes hadde maken! ”Det vil jeg ha et kyss for,” sa Villum, og det hadde ikke Emma noe imot.

I tiden som fulgte, møttes de hver dag. Men snart skulle jekta videre. Den siste kvelden de var sammen, tok Villum henne i armene sine og sa: ”Jeg elsker deg Emma. Kanskje er det for tidlig å si dette, men jeg må få lov til å tenke på deg. Jeg vet at du er den rette for meg!” Han ga henne et langt kyss – Emma følte at hun svevde…

Et halvt år senere kom Villum tilbake, og de forlovet seg. Den 29. september 1887 sto bryllupet. De nygifte kjøpte seg et lite hus på Fagernes. Villum fortsatte jektefarten enda noen år. Men etter hvert vokste barneflokken, og Villum ble ”bofast”. Villum endret navnet sitt til Wilhelm Haagensen. Wilhelm og Emma fikk i alt 15 barn, men bare 9 av dem vokste opp. (03.08.06)