Jeg har fått noen spørsmål om hvorfor jeg ikke skriver mer i Flakstadnytt, og det har jeg lurt litt på selv. Forbudet mot å offentliggjøre denne hendelsen er vel den egentlige årsaken til det, men imidlertid finner jeg nå tiden moden for å fortelle hva som skjedde denne dagen.

I Sør-Kina havet gjør Kina krav på suverenitet inntil 12 n.mil fra alle land som grenser til dette havområdet har jeg fått opplyst i Vietnam, men jeg kan ikke bekrefte riktigheten av dette. Vietnam liker jo slett ikke Folkerepublikken Kina, så det er vel litt propaganda begge veier. Thaiwan er også en sterk aktør og har alliert seg med Filippinene og Indonesia i havrettssaker.

Uansett så kan vi få til et svært smutthav her også om vi tenker oss en  økonomisk sone på 200 nautiske mil fra alle land i området. Men Kina firer ikke en tomme her, noe som gjør det litt nervøst for oljeindustrien i området.

I september 2008 var vi på seismikkskyting i dette smutthavet for en vietnamesisk klient. Etter noen dager begynte et fly fra den Kinesiske kystvakta å rekognosere over oss og utstyret vårt. Dette varte i flere dager at det samme flyet besøkte oss i dette området som faktisk var midt i skipsruten mellom Hong Kong og Singapore.

Jeg praktiserer et morgenmøte hver dag med mine underoffiserer og sjefen for seismikk, vi avholder dette på broen. Denne dagen når jeg kommer opp titter jeg som vanlig i radaren på trafikken rundt oss, og fikk tydelig se hva vi hadde i vente. En konvoi fulgte skipsruten fra nordøst mot sydvest, og jeg sa høgt så alle på broen hørte det: "Her kommer de!"

Vårt møte ble plutselig et krisemøte, for uten noen form for advarsel så skjønte vi hva som ville skje, vi ville bli uten utstyr. Vi tauet i NW-lig retning og konvoiens kurs krysset oss bak kabelen som hadde en lengde på 9300 meter.

Da de var på høyde med bøyen svingte tre farøyer opp på nordsiden av kabelen og inntok samme kurs som oss. To andre la seg rolig ved endebøyen vår hvor også vi hadde en vaktbåt. På dette tidspunkt startet jeg umiddelbart å kalle opp disse fartøyene og spørre hvilken intensjon de hadde. Det var stilt som i graven på eteren og ikke noe svar å få. Da fartøyene hadde gått opp halve kabelen så svingte den ene krysseren hardt babord og krysset kabelen vår som vi nå hadde fjernstyrt ned til 35 meters dyp.

Samtidig sa jeg til mine kolleger at nå gjør de som islendingene med engelsmennene under den store torskekrigen, nemlig kutter utstyret. Det stemte bare fabelaktig, de kuttet utstyret vårt cirka på midten og det nærmeste fartøyet var nå på høyde med oss. Legg merke til dreggen på bildet.

På nåværende tidspunkt hadde vi også tatt kontakt med vårt rederi på nødtelefonen slik at de ble kontinuerlig informert om hva som foregikk. Jeg ga beskjed til dekket om å hive inn utstyret øyeblikkelig og så raskt som overhodet mulig. Jeg gav også beskjed til vaktbåten vår om å huke tak i bøya, sette fast en line og begynne tauing en eller annen vei så kabelen kunne holde seg pelagisk.

På radioen kom det nå inn en kvinnestemme med kinesisk aksent og leste opp en av Folkerepublikkens resolusjoner og at vi hadde krenket Folkerepublikkens lover. Vi fikk beskjed om å forlate området øyeblikkelig og; ”If you continue the working in this area we will be forced to take action to prevent this”. Det betyr at hvis vi fortsetter å arbeide i området  så måtte de iverksette strenge tiltak for å forhindre oss.

Dette var trolig bare et lydbåndopptak som ble avspillt, og jeg kunne ikke på noe tidspunkt se noen trussel i det, men bare en advarsel. Jeg svarte at vi ville følge ordre, men først aktet jeg å berge hele kabelen som nå representerte en fare for skipsfarten. Vårt redei var ikke enige med meg, og beordret oss til å forlate området øyeblikkelig. Nå er jeg vant til å ha bruket med på land, så jeg hengte bare på røret, snudde og gikk mot vaktbåten. Kort fortalt berget vi hver millimeter av kabelen. Ved ikke å følge ordren fra rederiet sparte vi rederiet fot kostnedene til ny kabel og 2-4 ukers driftsstans. Personlig oppfattet jeg ikke situasjonen som truende, så verken skip eller mannskap var noen gang i fare.

Det hører med til historien at vi begynte på nytt to dager etterpå ca 20 n.mil fra kysten av Vietnam. Etter tre dager var plutselig flyet fra kystvakta der på rekognosering igjen. Det tok bare 3,5 timer og vi var på vei til land igjen, for jeg var slett ikke intressert i å vite hvilke tiltak kineserne hadde tenkt å iverksette.

Senere samme dag ble jeg kontaktet av VG og henviste den gang til rederiet som sa fra at de la lokk på saken av hensyn til politikken i området. Jeg ser nå ingen risiko at Flakstadnytt for første gang offentliggjør dette. Jeg jobber heller ikke for de samme aktører nå, men er i samme området. Jeg er kaptein på et ankerhåndteringsfarøy som har base i Labuan, på nordsiden av Borneo, like nordøst for Brunei. Blir nok her en stund, for vi har kontrakt ut 2011.